Jeg leker ikke sint!

I dag har vært en litt sånn "OMG, nå er jeg så sint at jeg tror jeg dør"-dag. Kanskje jeg har en kortere lunte i dag enn vanlig, selv om jeg ikke er fyllesyk eller noe (selv om jeg kanskje drakk fire øl og en halv kartong hvitvin i går), men bare fordi mennesker generelt frustrerer meg.

Vanligvis bor jeg i Bergen. Der er det fryktelig mye å irritere seg over, hele tiden. For eksempel går det ikke en dag uten at jeg skulle ønske jeg hadde et laminert skilt det sto "Gratulerer med en glimrende parkering! Du har herved bestått opptakskravene, og ønskes velkommen i De Evneveikes Parkeringsklubb". Og det til tross for at jeg ikke kjører bil. Jeg er bare litt opptatt av parkering, okei?

Samme med folk som ikke bruker blinklys. Jeg kommer opprinnelig fra bygda og her (ja, det er påske, jeg er på ferie) er det utrolig u-hipt og u-kult å bruke blinklys. Blinklys er bare for gamle folk og folk som akkurat har fått lappen. Jeg begynner å lure på om det er alle disse jeg treffer på i byen, det sies jo at bygdene sliter med fraflytting. Isåfall vurderer jeg å flytte hjem igjen, om det er sånn det skal være. At ingen kommer til å bruke blinklys i Bergen, mener jeg. Det er UTROLIG irriterende.

Men ikke bare bilister irriterer meg. Alle folkene som enten går for sakte, eller på skrått eller på rød mann. Det bare plager meg. Tenk så mye mer effektivt ting hadde gått om folk bare bestemte seg for hvor de skulle på forhånd? For et vakkert, vakkert sted verden hadde blitt. Og det jeg lurer litt på, hvis man først må vente et minutt eller to på at det skal bli grønn mann, hvorfor ikke bare flytte seg til den siden man tenker å gå på på andre siden, istedet for å gå diagonalt over gangfeltet? Eller enda verre; de som sykler diagonalt over gangfeltet. I mean, don't even get me started.

Men som nevnt, dette har jo ikke irritert meg i dag, for jeg er jo på bygda og her har vi ikke gangfelt omtrent, hvilket alltid gjør det meget spennende å skulle krysse veien.

Likevel har jeg altså vært så sint at jeg har lurt på om en hjerteinnfarkt er på vei rundt neste sving. Jeg har vært så sint at jeg ikke har klart å snakke om det, for sint til å snakke, kan du tenke deg? Jeg har så inderlig ønsket å kaste vedkommende, som gjorde meg sint, utfor verandaen eller noe. Eller skyte vedkommende. Bare på grunnlag av at vedkommende er så gjennomført egoistisk at det gjør meg fysisk kvalm. Og slikt skal man dele hus med, og sånn? Det er for gale. For hvor kult er det liksom når noen du bor med skriver en ussel liten sms om at de har sagt opp leiligheten du bor i (som du fant, og som du har ordnet alt med, og som du også har skrevet navnet ditt på kontrakten til), uten å si ifra til deg? Ganske lite kult, sier du? Det verste var jo at det ikke var en aprilspøk heller.

Gi meg to millioner så jeg kan kjøpe meg en helt egen leilighet jeg kan bo i helt alene! Værsåsnill. Ellers er jeg redd jeg får hjerteinfarkt før jeg fyller 23. Og det ville jo være en anelse trist?