Å lese en bok

Jeg har blitt livredd for å lese en dårlig bok. Det er nok grunnen til at lesingen har tatt en pause hos meg de siste årene. Jeg er redd for å glede meg til å lese en bok, for så å oppdage at den ikke fenger meg, at jeg synes den er kjedelig og uinteressant.

Nå er det september. Niende måneden i året, og jeg kan bare skryte av fem bøker på boklista. Den siste var jeg litt redd for å begynne på. Forfatterens første roman. Og klart er jeg skeptisk når forfatterens novellesamling var så bra. Spesielt når noen har sagt at romanen var dårligere.

Da er det deilig å ta feil. Å oppdage at skepsisen var helt unødvendig. At det var en bok du nesten ikke klarte å legge fra deg, men som du samtidig ville spare på så den ikke skulle ta slutt. Akkurat sånn var det med Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet? Jeg var kjemperedd for å ikke like den. Redd for å måtte gi opp etter hundre sider, men istedet endte jeg opp med å elske den. Jeg tar meg selv i å sitte på bussen og betrakte menneskene og tenker at "der sitter kanskje en Mattias, en Ennen, en Palli, en Anna og en Havstein". Og på en måte er det kanskje dem som sitter der også. Det finnes mange av dem, selv om vi kanskje ikke tenker over det hele tiden. Kanskje derfor er det viktig å bli minnet på det ... på dem alle sammen.